Hun holder seg fast. Klamrer seg til den lille sytråden i blått som skal ta vare på henne. Den tråden som egentlig skal vokse seg stor og sterk, den som skal samle på vitaminer og livserfaring, gleder og sorger. Den tråden som skal inneholde livet hennes og bringe henne videre til en annen og bedre slutt, på andre siden av tråden.
Hun vet at om hun glipper nå så er det over, da blir det aldri mer fine kyss, gode smil og lange klemmer. Aldri mer skal hun få puste norsk skogluft dekket av snø.
Fysj, sier hun. Den tråen der er fryktelig tynn.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ord blir så fattige. Men jeg leser, og jeg syns du skriver veldig fint.
SvarSlett