And once more I fall in love

Jeg smiler. Vi spiller kort, og jeg er på vei til å tape. Plutselig tar du tak i alle kortene og kaster dem på meg. Bare på gøy, for sånn er du. For sånn elsker jeg deg.
Jeg blir sur, jeg holder kjeft og lener meg tilbake. Samler opp kortene, sorterer dem og legger dem på plass i esken. Du stirrer på meg. Spør gjentatte ganger om jeg ble sur.
"Er du sur fordi jeg kastet kortene på deg?"
"Nei" piper jeg ut. Jeg er ikke det. Jeg er bare sur. Jeg skjønner ikke hvorfor. Hvorfor er jeg slik, hvorfor er jeg sur? Jeg er like mye drittsekk som deg, tenker jeg og prøver å få meg til å legge armene mine rundt deg og kysse deg på verdens varmeste og mykeste lepper.
Du spør om det er noe gale. Jeg furter, skriker lavt at ingenting er gale.
Du legger deg under dynen, gjemmer ansiktet ditt og forsvinner bort. Jeg vet ikke om du er sur. Jeg lurer på hva du tenker.

Jeg vil legge meg ved siden av deg, men jeg klarer ikke. Jeg spør deg om noe jeg har glemt, og du svarer ikke. Jeg blir sur og går ut i stuen. Går på badet og fikser meg på håret, renser ørene, pusser tennene og bruker så lang tid jeg klarer. Jeg lytter. Du kommer ikke.
Det går opp for meg at jeg ikke har noen grunn til å være sur, men at jeg er for stolt til å si unnskyld. Jeg hater å si unnskyld hele tiden.

Jeg går inn igjen til deg. Setter meg på sengekanten og lener meg over den hvite ovnen som står der og varmer rommet ditt. Jeg ser på t-skjorten din som ligger på gulvet, den blå du brukte i går.
Jeg legger hodet ned på fanget mitt og prøver å forstå hvorfor jeg ble så sur. Prøver å forstå hvorfor jeg hele tiden ødelegger dette. Og så gjør du det. Du reiser deg, setter deg bak meg og tar armene dine rundt meg. Holder meg og klemmer meg. Kysser meg i nakken. Du lener deg bakover mot veggen, og jeg legger hodet i fanget ditt.
Der sovner jeg.
Du stirret på meg i hele 18 minutter før jeg våknet, samtidig som du strøk små hårstrå bort fra ansiktet mitt.

Jeg kan ikke tro jeg noen gang har tvilt på deg.