Du satt der alene på to seter. Du satt der og så gammel og søt ut. Du satt der og fiklet med luen din, og rett før stoppet jeg trodde var ditt tok du den på deg. Brettet den ned over det nesten hårløse hodet ditt, og så stirret du ut vinduet. Men bare litt. Du snudde hodet. Så rett frem, ned på de fire menneskene tre meter foran deg. De på din alder. De som var venner og hadde møtt hverandre på englandsbåten.
Du tok aldri englandsbåten.
Du hadde ingen venner.
Alle var borte, og ingen nye meldte seg på velkommenmatten din som var 46 år gammel og lå utenfor leiligheten din.
Du visste at denne julen ble like forferdelig som de andre, like ensom, og like kald. Likevel brukte du de pengene du fikk hver måned av kommunen på å kjøpe deg en presang. Noe fint.
"Til X, fra Josefine" skrev du på lappen med julenisser i slede på.
Fordi du alltid hadde elsket henne, men aldri hadde funnet henne. Du forestilte deg hvordan det var å være gammel med henne, og hvilke gaver hun ville kjøpe til deg. Godlukt, skjorter du aldri brukte, barbehøvel og alle mulige ting som reklamene viste på tv.
Det var alltid slik på julaften egentlig, deg og en tv med reklamer.
Var du ensom der på bussen?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
åh gud som jeg elsker skrivemåten din
SvarSlett