I see the end, but still I choose to ignore it

Det handler alltid om å finne nye barberblad, skarpere enn de gamle som var nye bare dagen før.
flaks at mamma er så glad i barberhøvler, så slipper jeg enda en økonomisk utgift.

Har du noen gang prøvd å slanke deg? Dietter og den velkjente ikke-spise-fasen? Jeg har. Jeg utviklet en spiseforstyrrelse. Nå kan jeg ikke spise uten tvangstanker om selvmord og selvskading. Søvn om natten eksisterer ikke om det er mat i magen, og tårer er det eneste som svir i huden om ikke det er noe skarpt i nærheten. Jeg vedder på jeg kunne laget regn over Tromsø med alle tårene mine. I hvert fall for noen sekunder.

Ikke slank deg. Lov meg det. Aldri tenk at det ikke skjer med deg. At du aldri blir slik. Anoreksi. Bulimi. Det skjer fortere enn du aner, og etter det er et normalt forhold med mat vanskelig. Du tenker du ikke vil ha hjelp før du er tynn nok. Du tenker du har kontroll. Du tenker venner ikke er så viktig. Du tenker at kjæresten din tåler alt du går gjennom. Du tenker du ikke kan leve minus noen kilo.
Til slutt er du alene.
Ensom.
Du tør ikke spørre etter hjelp, for du er enda ikke tynn nok.
Du tør ikke inrømme at vennene dine ikke er der lengre, for selv om du forteller dem alt vil de aldri se på deg som før.
Du blir et offer.
Gud som jeg hater å være et offer.