Run, run like a purple horse

Hun ser seg rundt. Ser en gammel tante med nye barnebarn.
Ser et kjøkken som pleide å tilby verdens beste brød med leverpostei.
Ser en hundefigur som alltid har vært der, ser trappen til kjellerleiligheten og alle barndomsminnene med viskelær og snoking i skuffer.

Hun ser en onkel hun aldri har hatt noe kontakt med,
hun ser en fetter som hun var forelsket i og som tok henne med på kino,
hun ser en farmor som er gammel, som har smerter og kjærlighetssorg.
Hun ser to nye familiemedlemmer som har en onkel i Japan og som kan glede seg til et fantastisk liv i dette huset.

Hun ser fortiden sin.
Ser på familiemedlemmene.
Oppdager straks at det er feil familie.
At hun ikke hører hjemme.
Og kroppen skriker etter å løpe ut. Glemme alle minner, alle skiver, alle pcspill, alle gaver, alle sommerferier og alle rideturer som har vært til grunnet den familien.

Hun snur hodet og ser en forelder.
En mamma hun så mange ganger har tenkt død.
En person som har mistet livets kjærlighet.
En person som har mistet livet.
En person som bare har én igjen.
En mor som bare har datter igjen.
"Vi er ikke engang venner", hvisker X.