A story to tell

Lukten av snø er borte. Erstattet av søt røkelse med et hint av sitron i.
Et lys går på, tre går av.
Livet går videre, virkeligheten banker på.
"Hallo, jeg vet du er der. Kom ut!". Den skriker nesten. Krever oppmerksomhet av en helt ny type.
"Du er eldre nå" hvisker den. "Du blir nødt til å møte meg, før eller senere må du ut, og da står jeg her og venter på deg." sier den strengt.
"Jeg vet" hvisker jeg på knær foran døren.
"Jeg vet" gråter jeg.
Det blir stille, men jeg vet den er der ute.
"Kommer du til å hjelpe meg, være der med og for meg?" spør jeg. "Nei" svarer den. "Du er der for deg selv" sier den før den sitter seg ned for å bli, og jeg låser døren en ekstra gang for å forsikre meg om at virkeligheten ikke blir møtt før om noen timer, før om noen dager, før om noen måneder.

"Begynte livet uten deg", banker det i morse bakerst i hodet.
"Nei, livet er meg", banker jeg tilbake i hjerteslag.