You better run, you better run

Hun stirrer. Prøver å stirre så langt inn i speilet at hun forsvinner fra verden, og besøker noe helt nytt, noe helt spennende. Et drømmeland hvor alt er perfekt, og ting som kjærlighet og kalorier ikke eksisterer. Et sted hvor alle er like amøber og hvor alle er lykkelige sammen, hvor alle snakker og er ærlige på et godt vis. Hun ønsker det så sterkt at speilet ikke klarer mer. Det knuser foran henne, og små skarpe biter treffer de nakne tærene hennes.

Hun ser ned, ser seg selv i knuste biter. Kjenner seg igjen. Knust, det er det hun er, tenker hun. Knust og fortapt. Forelsket og syk, og hun tør ikke spørre etter hjelp for hun vet det ikke nytter. Hvordan kan noen bli frisk fra dette? tenker hun.

Hun vil ikke miste seg selv, vil ikke bli frisk, vil tenke sine tanker uten å ta seg nær av dem, hun vil være lykkelig, kunne danse og kle seg i det hun vil. Hun vil se seg i speilet og være vakker og hel, ikke stygg og knust i flere biter.

Hun tråkker på glassbitene, kjenner dem skjære seg inn under føttene hennes. Hun presser foten enda hardere mot glassbråtene, og føler blod og svie og jævelskap overalt.

"Hjelp" skriver hun på en sms til ham. Han som skal være kjæresten. Han som ikke har snakket til henne på over to uker, han som ikke bryr seg lengre.
"Hjelp" hvisker hun enda en gang, og hun vet at om det var et ord hun hadde tenkt mye på så var det akkurat det lille ordet der. Så fryktelig lite, og så fryktelig vanskelig. Hjelp.