update
Jeg fikk en kommentar om at jeg må være forsiktig angående anonymiteten min, men som dere kanskje forstår er tekstene som blir skrevet her godt pakket inn og alt som kan være beskrevet her er bare beskrevet her.
Dette er ingen dagbok om hva som skjer i livet mitt, det er tekster som forklarer følelser, syn, drømmer og ønsker, det er et forfatterisk forsøk på å kunne skrive tekster av alle typer uten å bli dømt for noe.
Jeg setter pris på kommentar og omtanke, mange takk.
Dette er ingen dagbok om hva som skjer i livet mitt, det er tekster som forklarer følelser, syn, drømmer og ønsker, det er et forfatterisk forsøk på å kunne skrive tekster av alle typer uten å bli dømt for noe.
Jeg setter pris på kommentar og omtanke, mange takk.
love at last sight
Du vet ikke at jeg skriver brev til deg. Du vet ikke fordi jeg aldri sender dem til deg.
"Jeg tar et skritt ut av bilen, snur meg mot bildøren og strekker meg inn i bilen igjen etter vesken min. Jeg lukker døren igjen, og ser bilen kjøre bort samtidig som jeg fomler opp en sigarettpakke. Jeg snur meg og holder øynene på sigarettpakken samtidig som jeg trekker ut en Rød 3 og tenner på den med lukkede øyne. Jeg skjelver og får det ikke helt til, men til slutt tar det fyr og jeg trekker så mye nikotin inn i kroppen som jeg klarer. Jeg lukker øynene og prøver å roe meg ned. Prøver å få kroppen til å stå stille, prøver å få den til å ta mot til seg og gå mot trappen din. Jeg ser opp, og der står du i hvitt som en hvit ridder og smiler fantastisk flott, og jeg tenker at jeg ikke kan forelske meg i deg, men 12 timer senere drar jeg hjem med et smil om munnen og forteller meg selv at jeg ikke angrer. Jeg glemmer aldri blikket ditt da du så meg for første gang."
Jeg vil oppleve den scenen av livet igjen. Og igjen, og igjen, og igjen.
"Jeg tar et skritt ut av bilen, snur meg mot bildøren og strekker meg inn i bilen igjen etter vesken min. Jeg lukker døren igjen, og ser bilen kjøre bort samtidig som jeg fomler opp en sigarettpakke. Jeg snur meg og holder øynene på sigarettpakken samtidig som jeg trekker ut en Rød 3 og tenner på den med lukkede øyne. Jeg skjelver og får det ikke helt til, men til slutt tar det fyr og jeg trekker så mye nikotin inn i kroppen som jeg klarer. Jeg lukker øynene og prøver å roe meg ned. Prøver å få kroppen til å stå stille, prøver å få den til å ta mot til seg og gå mot trappen din. Jeg ser opp, og der står du i hvitt som en hvit ridder og smiler fantastisk flott, og jeg tenker at jeg ikke kan forelske meg i deg, men 12 timer senere drar jeg hjem med et smil om munnen og forteller meg selv at jeg ikke angrer. Jeg glemmer aldri blikket ditt da du så meg for første gang."
Jeg vil oppleve den scenen av livet igjen. Og igjen, og igjen, og igjen.
I could die for me
Hun vil ha hjelp men hun har brukt så lang tid på å bestemme seg at føttene har sunket i sement og stivnet fast. Enda vet hun ikke mer enn hun gjorde før, hun vil ha hjelp, men hun vil ikke ha hjelp enda.
For øyeblikket vil hun ikke leve engang, og det er et faktum hun helst graver ned i jorden og spytter på.
Det regner ute, og huset er kaldere enn regnet som vasker vinduene med foruenset vann. Hun orker ikke skole, hun orker ikke venner, og for første gang orker hun ikke kjæreste. Hun orker ikke mat, hun orker ikke mennesker, hun orker ikke naturen og hun orker ikke tv. Det er ingenting som bringer henne glede i dag, og hun vet ikke hva annet hun skal gjøre enn å bake enda et brød og spise det i skjul under trappa i første etasje.
Hun begynner å bli temmelig lei, for snart er det ikke mer psyke å skrive om.
For øyeblikket vil hun ikke leve engang, og det er et faktum hun helst graver ned i jorden og spytter på.
Det regner ute, og huset er kaldere enn regnet som vasker vinduene med foruenset vann. Hun orker ikke skole, hun orker ikke venner, og for første gang orker hun ikke kjæreste. Hun orker ikke mat, hun orker ikke mennesker, hun orker ikke naturen og hun orker ikke tv. Det er ingenting som bringer henne glede i dag, og hun vet ikke hva annet hun skal gjøre enn å bake enda et brød og spise det i skjul under trappa i første etasje.
Hun begynner å bli temmelig lei, for snart er det ikke mer psyke å skrive om.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
